Tekstene er skrevet ordrett av originalene, slik at det kan forekomme en del grammatiske feil.
Ole Bårdsen (13.11) eide en fjerdepart av ei jakt, «Marie», sammen med Johan Martin Johansen og fleire (?). Denne jakta var dei m.a. på ishavet med. I året 1898 var m.a. Bård Johansen med på ishavet (63.2) Denne jakta, «Marie», skulle være ei sabla «uturs-jakt», og av den grunn solgte Ole Bårdsen sin part til Bård Johansen for kr. 500,-. Seinare blei denne jakta solgt til Johs. Karlsen, Rossfjrod. Bård
Johansen skal ha sagt at det gjekk ikkje an å tjena penger på denne båten.
Ei lita soge til Golla Wiveke Nilsdtr. eller Golla Johansen som ho då hette: Mannen hennes, Ol-Kristian Johansen, drakk seg full i denne begravelsen. Dette gjorde han visstnok mest av glede, for etter som det fortelles så var Golla litt av «et rivjern». Så var det noen av gravølsgjestene som gav utrykk for at dette ikkje passet seg på en slik dag, men då svara Ol-Kristian: «Det som er kjøpt til Golla sin dag, det skal gå på Golla sin dag.» (se 5.8.)
Ole Bårdsen har fortalt til Bjarne Andreassen at min oldefar, Mikkal Gravar, var glad i å skjenke seg når han dro til byen. (han som g.m. 7.5) Det var slik at det ofte var eint for
mykje av «det gode». Men ingen trong være redd for å sende
«Tromsø-erend» med han, for han var påliteligheita sjøl, og passa alltid på at han først handla og utførte alle oppdrag, før han tok en tår over tørsten. Edvin har fortalt til Bjarne at ein gong fekk dei sjå en båt kom rekande søretter fjorden frå Rystraumen. Då det ikkje var teikn på liv ombord i båten, tok han «Gammel-Bård» Nilsa og rodde ut for å berge: han fann då Mikkel Gravar avsomna i båten. Han hadde då vore i byen og kome i skade for å «ta inn» så mykje at han hadde somna på turen heim. Men straumen bar sør, så han rak no den rette vegen. Mikkel Gravar skal også «rein korpoleg» ha satt spor etter seg på Breistrand: Fra min barndomm minnes eg fleire
små åkerlapper oppi i åsen m.a. i storleik frå under eit ar og litt oppover. Far kunne minnes at dei var nytta til potetland. Ein kjerrevei i sik-sakk opp åsen skriv seg og fra Bård Nilsa’s «regjeringstid». Denne veien vart for spøk kalla «Kongsveien». Bjarne fortel at desse landa, åkerlappane
truleg er lagt opp av Mikkal Gravar. I alle fall hadde Mikkal gravd fleire store grøfter på Breistrand. Ei på langs under fjøsbakken på noværende Breistrand, og ei ned til vegen. Og
ei frå «Birkelund» og ned mot gammelfjøset på noværende «Løvberg». Bjarne fortel videre at desse åkerlappane oppe i åsen opprinnelig vart nytta til kornavl, for der oppe i skogen var kornet meir verna mot frost.
Omkring 1812, » da engelske kryssere stengte hver havn iflg. Ibsen, skal det ha vore eit slag på Troms-hamna ? I denne
tida blei min tipp-oldefar, Kiel Kristoffersen i Bukta (3.1), praia av eit engelsk krigsskip. Han var på heimtur frå Finnmarka etter ytterleia. Om dette har Edvnin fortalt
Bjarne:
Det var tjukk skodde langs leia. Best det var dukka dette engelske krigsskipet fram or skodda utafor Fugløya. Krigsskipet praia dei og ville at dei skulle losa skipet inn til Tromsø. Mens dette pågjekk hadde Kiel fått mannskapet sitt til å gøyme kompasset under ein plikt i båten. Til Engelskmennene påsto så Kiel at han var utan kompass og i skodda hadde han segla seg vill og var heilt utan anelse om kvar dei var no. Han kunne difor ikkje påta seg eit slikt oppdrag. Engelskmennene ransaka både båt og mel-matter, og då dei ikkje fann noko kompass fekk nordmennene fare sin veg. Då dei i skodda kom klar av engelskmennene på for dei beint til Tromsø.
Almar (27.2) har til Bjarne fortalt soga noko annorleis: At Kiel var postførar og at det var utafor Hammerfest dei vart praia. Han hadde berre eit lommekompass, og i lommatil høvedsmannen fann ikkje engelskmennene på å leite etter eit slikt instrument, og difor fekk dei fara.
OoooooooooooOooooooooo
Om den gamle vegen gjennom bygda (mest langs fjærbakken) skriver Bjarne at den «gjorde seg sjølv» da folk måtte til å kjøyre til Hamna. Når det blei for blautt og oppkjøyrd, vår og haust, blei det tatt grøfter på sidene. Han minnes at desse grøftnen blei tatt litt om litt, både på Breistrand og på Løvbergjordene. På Volden var det ikkje slike grøfter, for der sokk vatnet ned i fjæresanden innunder torva av seg sjøl. Det var ikkje behov for nokon grøfter der. Vegen over Hamne- myrene gjekk folket saman om, med folk og hestar.
Diverse småplukk fra bygda
Det er vel truleg at Lars Kielsen har bygsla jord nord for Heimerelva, då desse med Lars- til etternamn synes å ha bodd der.
Kornelius Larsen har truleg bodd på nordparten, men har overlatt jorda til en Johannes Svendsen – gift med Cornelia Olsdatter, Neset, Mjelde. Då Johannes Svendsen fikk «Kongelig Skiøde» på eiendommen 3/4 1832 – delte han den 25/6 1840 eiendommen på sine to sønner: Ole Andreas (bruk 173 a) og Hans Peder Johannessen (bruk 173 b).
Frants Olsen fikk den 14/4 1834 «Kongelig Skiøde» på eiendommen frå Heimerelva til gjerdet mot Ol-Andreas – og Frants Olsen delte den 1/6 1849 eiendommem på Kristopher Frantsen (nordst), og Cornerlius Frantsen (sørst).Simen Kielsen har kanskje slått seg ned i Hamna – ettersom etterkommere etter en simens- bor der. Kristoffer Hansen bodde norst. Han hadde i 1801 sonen Hans Simon, 13 år – og
dottera Martha Malena, 6 år. Ho blei gift med Johannes Nilsen (frå Krakslett ?) og dei to fekk «Kongelig Skiøde» på nordparten for 60 Secidaler den 10/7 1848. Kiel Hansen bodde sårst – og då han døydde i 1809 blei Hans Simon Kristoffersen å bygsle etter han. Hans Simon blei ordførar i storkommunen Tromsøysund, Balsfjord, Malangen like etter at vi fikk kommunelova og kommuneinndelinga i 1837. Men han var sein til å få «Kongelig Skiøde» på eiendommen – Det fikk han først i 1863, den 25. november – og betalte 200 Specidaler. Det er nok Hans Simon som har bygd den stua som Tromsø Folkemuseum har overtatt – og som er blitt kalla «Morten-stua» etter sonen til Hans Simon. Etter BALSFJORD BYGDEBOK – utgitt av stortingsmann Petter A. Larsen – ser det ut til at Kristoffer Kielsen sine sønner og svigersønner var godt representert i formannskapet – og var som en klan, med Hans Simon Kristoffersen, Hamn – og Hans Pauli Kielsen, Tisnes – i spissen. Denne siste var som av Kiel Hansen, Hamn – og hustru Ane Petrine Svendsdatter. Dei hadde desse barna: Hans Pauli, f. 1790 – g. 1815 m. Hanna Mortensdtr., Findland – bosatt Tisnes. Simona Golbina, f. 1790 g.m. Martinus Olavesen (clausen) -Mjelde. Kornelia Magrethe, f. 1797 g.m. Andreas Pedersen Bakkeby – og bosatt Bakkeby. Giertrue Johanna, f. 1799 – g.m. Elias Hansen, Hamvåg. Desse to var farsforeldre til Andreas Hansen på Tromsøya som murte slike fine steinfjøsar. (Kornelia og Anders Pedersen sin son, Kiel Ashin, f. 1821 – var g.m. Anne Katr. Hans Simon Kr.sen dtr., Hamn.) Hans Pauli Kielsen skal være kjendt og beundra for si vakre hand-skrift i formannskapsprotokollen i den tida han var med der. Han var også mykje med i utskifting og skylddeling i denne tida då folk fekk «Kongelig Skiøde» fra
«Vi, Carl Johan, af Guds Naade Konge til Sverige og Norige de
Goters og Venders giør vitterlig.”
Diverse om navn
Kristoffer Nislen blei den 21/9 1845 g.m enke Marthe Marie Johnsdtr. f. 1816 i Lenvik. Far hennes heitte John Hansen, (Gjøvik). Ho var første gang gift med Enok Steffensen,
Mjelde, som da bosatt den seinare Brox-eiendommen. Kristoffer overtok eiendommen som «Starvboe-enkemann», men lot den gå videre til bror hennes, Ole Christian Johnsen, far til Jens Olsa. Kristoffer Nilsen overtok så Volden, blei enka, Severina, gift med Edv. Hansen, Voldelv.
——–oooooooooOooooooooo———-
Baard Nisen slo seg først til på fastlandet, i Forrøya, men fikk Breistrand i 1848. fra Kjerkeboka: No. 90 1831: Født to tvillinger 8-de aug. Lavina Bergithe og Anna Marie døpt 16. okt. Foreldre Hans Erichsen, Ramfiord og kone Golla A. Mortensdtr. Faddere: bornens foreldre og Thomas Arnesen, Cornelius. Søren og Ide Elisabeth Mortensdtr., Selnes og Gunhild Olasdtr. og Ide Elisabeth Johansisdtr., Tromsø.
——–oooooooooooOooooooooooo———-
Søren Mortensen, (son av Morten Svensen, Selnes), var far til Hans Henrik og Jens Sørensen, samt til Morten og Andreas Sørensen, Marislett, m.fl. Ane Lavina Mortensdtr., g. 13/10
1838 m. Ole Andreas Johannissen, var også datter til Morten
Svendsen, Selnes.
——–oooooooooOooooooooo————-
Karl Karlsen (27.1.) reiste mye med «Kvitbergskjøyta» (M/S
Lilly) sammen med Oluf Bårdsen (som var en stor skøyer), videre med eierne, Lorents Kvitberg, Johan Kvitberg, Anton Kvitberg, samt «Lars i Myran», Oskar Hansen, Ramfjordnes, m.fl. Karl gikk for å være noe «kort»: En gang hadde Anton Kvitberg fått han i trua på å telle kafe-bønner, for å dele noe proviant som var igjen etter en tur, og det går flere historier om han. Almar skal være uhyre skarp i tanke og resonnement, samt ha et vidomspennede vitebegjær, jeg kan nevne fugler, som en av hans spesialiteter. En annen er båter/rederier/ruter/m.v. Han er glad i dyr og fugler. Begge disse to bygde som ungdommer fleire seilbåter / modellskip. Som barn ville Oddbjørn kjøpe en slik båt av Almar,»Sjøblomsten», en seilskøyte på omlag 75 cm., og så fikk han denne båten gratis av Almar. Dette var omtrent i 1941/42. Oluf Bårdsen spurte engang «Lorents i Vika» (27.3.) om hvordan han likte seg i «Bukta», der han bodde ei tid først i ekteskapet sammen med sine svigerbrødre. (Kristina og han var gamle folk då dei gifta seg) Han hadde svart då m.a. «æ før min del, æ trudde no at en tetting va en tetting heilt tel æ kom tel Bokta. Da kan han Almar førtelle at det finnes mange hoindre sorta tettinga tel.» (Tetting betyr «titting»):spruv.)
————-ooooooooooooOoooooooooooooo———-
Om Morten Mikalsen, min bestefar, veit eg gjennom min mor, Gudrun Bårdsen, at han regnes seg som oppfostret på Mausund
på Bentsjord. Han visste om at han hadde en halvbror, som han
også hadde hatt kontakt med. Om «Hønse-Magnus», min onkel kunne det være mangt å fortelle. Jeg minnes han som en fremragende musiker som spilte alle tenkelige instrument. På høyden av sitt liv eide han 46 forskjellige instrumenter: La meg nevne noen: 2 gitarer, med 6 og 12 strenger. (Gitaren var i alle år hans yndling) Reiseorgel, Mandolin, Fiolin, fløyte, horn og de fleste blåsere, Balalaika samt flere slike «fremmedartede» instrumenter. Jeg hørte også han stemte glass og spilte på. Han reiste mye rundt i sitt liv og var i høy grad famileins sorte får. Slo seg så ned i en hytte i Målselv og bodde der nærmest som orginal og eremitt til sin død.
Denne hytta sto temmelig nær den staden på «Rustad-høgda» der seinare blei satt opp støtte av oberst Reistad, og der no samfunnshuset står på Andselv. Utnavnet kommer av at han var ivirg med hønsehold i sin barn- og ungdom. En av hans yngre venner var musikant Einar Klingenberg i Tromsø, der Magnus vanket i hjemmet under sine «Tromsø-år». Han ligger begravet på Vår Frelsers Gravlund i Oslo, og alle hans instrumenter
ble brent av Målselv Kommune etter hans død, nærmest ved en feiltakelse. Men den første gitaren Magnus eide, den fikk min mor av han, og den er nå i mitt eie i Tromsdalen. Det fortelles Magnus var bare omlag 10 år da han kjøpte denne gitaren, og han stjal 10 kroner av sin mor, Lorentina. Om «Hønse-Magnus» (30.4.) kan det berettes at han visstnok var
en ekstra tung-nem elev under sin lærer, herr Thomassen, i
sin tid. Da han var begynt i konfirmasjons-skolen, og hadde gått der en uke, var han på tur med «Strømsgård» til byen for å fortsette. (Den gang måtte jo ungene til byen, landskirka, for å gå i konfirmasjonen.) Lærer Thomassen var også med melkebåten, og nede i lugaren satt Magnus og spilte gitar og sang. Han hadde hele sitt liv en bedrøvelig sangstemme, og på den tid var han vel sansynligvis i stemmeskiftet. Men spilte, det kunne han nok: Visen var den gode, gamle «Ho stor-Ola-Marja ho var vakker, ho var fin, som roser på nyfallen sne – – -«Da kom det følgende kommentar fra Thomassen: «Nei, men Magnus, har du alt lært så meget – – ?
(i konfirmasjonen?)
——–ooooooooOooooooo——-
Om Karolina (8.1) kan et sagn fortelle at då ho var 3-4 år kom ho sporlaust bort for ei tid. Trass i nokså intens leiting var ho ikkje å finne nokon stad. Kor lenge ho var borte, er sagnet uviss på, men det skulle være eit par-tre
dager. Så kom ho plutselig tilsvarts att, ganske av seg sjøl.
Jentungen fortalte då at ho hadde vore hos ei kjerring som ville gje ho mat, men Karolina ville ikkje ete av denne
maten. Då hadde kjerringa sagt at Karolina skulle få 12 born, men alle desse 12 borna skulle få eit lyte, og dette skulle bli slik fordi ho ikkje ville eta av maten hennes. Folk mente derfor at det var ei hulder, eller andre underjordiske ho hadde vore hos. Som vi vet gikk det slik at ho fikk 12 barn. Det gjekk også slik at alle 12 borna hadde eit lyte eller ein feil, skavank, og det 10 av ungane døydde i ung alder. Sjølv var Karolina rask og rørig heile sitt liv, og var ei vel ansett kvinne som hadde hus og husly for alle. Ho var religiøst interessert og det fleste oppbyggelser på denne
tida var halde i heimen hennear, men det var også tilfelle med dei fleste festar og basarar av ymse art. Ho blei visstnok tidlig enke, men tok søstra sin barne-flokk til seg
og var som ei mor for dei alle. Hagbart Strømsgård (36.5) Den kulpen H. Strømsgård drukna i ligger nesten oppe under vassbakken i Nordelva, på slettmyrene der. Kulpen ble i mange år kalla «Håkonholla», og bærer kanskje enno dette navnet.
Jeg har engand vadd tvers over denne kulpen og og den er ca.
150 cm. dyp, maksimalt, og har heilt stille vann, relativt. Strømsgård hadde skullet bade, kledd av seg og hoppet uti, og fått slag. De første som fann like var Hans og Ole Hermansen
i Tromsø. De som dreiv ver sin skarphandel. De var ganske
unge og hentet hjelp nede i bygda. Blandt de bygdefolk som da
kom til var min far, Oluf. De fant da klærne på en sten eller en tue, men ikkje klokken og pengeboken. Olof lot da falle
ord som guttene, Ole og Hans, tok meget ille opp. Verdisakene ble også funnet like i nærheten. Denne episoden vet jeg
gjorde at Ole Hermansen i alle år ikke kunne fordra min far.
Historien har jeg fra Ole selv, bekreftet av min far. Lorents, som var min «filleonkel», og hans bror Morten var meget lik hverandre på sine eldre dager, til tross for aldersforskjellen. Lorents fortalte selv om en gang under krigen, ca. 1944, han var i byen med «Strømsgård». Han gikk
da inn på en manufakturforretning der han plutselig og uventa møtte seg selv i døra. Han trudde i farten at det var Morten, hilste høgt på seg selv i speilet og liketil rekte fram handa. Da gikk det opp for han hvordan dette hang sammen og han så seg rund: Oppdaget at han var eneste «kunde» og at all betjeningen såg så merkelig på han. Han ble så skamfull over tabben at han snudde og gikk ut, men han måtte le godt for
seg sjølv då han ble alene.
——–ooooooOooooooooo————-
Hans Hansen (37.3) og Hilda kjente jeg meget godt. Ho var religiøs og flink husmor, ei av dei siste i Strumsbukta som laga blodpølser i «ordentlige tarmer». han som litt av en orginal, uvøren, uredd, tenkte etterpå/handlet først. En gang han kom fra skogen med ei kjempestort vedlass på gamle
blakken var far min ute og skjente på han at dette var ikkje
bra for hesten. «Ja,» sa han han Hans, «Eg hadde eigentlig tenkt å ta det i to lass, men sto i mine egne tanker og sanste meg ikkje før eg hadde lessa på alt, og då tenkte eg at Kameraten dreg det nok han.» Og det gjorde han jo. Hans reiste mykje med «Kvitbergªskjøyta» (se lenger oppe i dette
stykket), og mange var de farlige episoder han var utsett for på sjøen. Han var en av de skjeldne personer som blei oppsøkt av farene. Han kunne ikkje svømme, men kunne tråkke sjøen så efektivt at «han bare var våt til midjen – -«. Han kullseilte i kastevind på «Skalen», og satt på kvlevet av båten. Men då hadde han berga med seg alt laust i båten: årene ausekar, dorg, votter, og en laus plikt (tilje). Når faren var der først, så var det slik med Hans at han tapte aldri hodet: Rolig og uredd.
————oooooooooOOOoooooooooo———
Om Mille (13.6) fortelles det at da ho reiste til Hardanger for å gifte seg, hadde ho ikkje enda sett sin tilkomende. Det hadde seg slik at en av hennes brødre hadde hatt med seg et bilede av henne når han reiste bort på fiske, e.l. Slik hadde det seg da at Halgerd (Holger, eller Halgeir) hadde fått se dette biledet, og hadde blitt forelsket i henne. De hadde da brev-vekslet og blitt enige om å gifte seg. På den tid var
det en gammel legde-kjerring i Straumsbukta som ble kalt
«Gammel-Beret». Mille reiste med hurtigruta sørover. Da hurtigruta paserte bygda på tur ut Malangen, da var det det vel mange som fulgte den med øynene og visste at Mille var med. «Gammel-Beret» utbrøt da: «Ja, no ser nok ikkje ho Mille meir Norge!». Vi skjønner at avstandene var store i den tida, og kanskje var geografi-kunnskapene til gjengjeld små?
———–ooooooooooOOOoooooooooo———-
Om Berntina Bårdsdtr. (13.8) fortelles det at ho ar et kraftig og mannhaftig stykke kvinnfolk. Ho var bedre høvedsmann på fembøringen enn noen kar, og det var ingen skam å overlate styre-vloden til henne når været kneip som verst på Balsfjorden. En gang, fortelles det, skulle Johan Martin til byen med fembøringen. Berntina var tidlig oppe og kokte kjelen og såg i været, og været var mindre bra. Så gikk ho på loftet, (ho kalla mannen for «far» eller «Faderen») og sa: «Far, du skal berre ligge, for været er så stygt at eg skal sjøl ta fembøringen til byen i dag. «Når «Far» var på fiske brukte Berntina å bake heime, og segle til været med proviant til Johan, om vegen ikkje var alt forlang. En gang segla ho til Hekkingen i en tre Klørs vind, åleina, med stomp og lefsa o.a. til Johan Martin, som låg der på fiske. Som fiskere
flest var ho kanskje noe uvøren i munnen, språket var kan hende kraftigere avstemt i den harde tida den gangen ? En gang ved kirka en søndag var ho og mannen kommet fra hverandre. Den gangen var det så mye folk ved kirka at det var ikkje bare å finne i en bestemt person i et knipetak. Berntina gikk rundt og spurte kjente om de hadde sett «han far» – – – og tilslutt, like før det ringte inn, ble ho vel noe utålmodig, for då utbrøt ho: «Kor i fa’n blei det av faderen – og vi som skulle gå til alters.» Berntina fikk det lodd å ligge syk, bunden til sengen, i nærmere 15 år før ho døde. Johan Martin var den første i bygda som kjøpte radio, en slags «folkemottaker». I den tid var modulering-utsyret noe ufullstendig på senderene. Dette medførte at det var vanskelig å få inn en starsjon «rent», og dersom en kom noe «på siden» av stasjonen kom det en hyletone i apparatet. En søndag Johan Martin skrudde på knottene og plagdes med denne
hyletonen, så spurte ho Berntina borte i sengebenken: Far, ka
det høre ? Han mumla noe i ilska om at det var no likesom andakten han prøvde å få tak i. Då lytta Berntina ei stund, hylinga blei heller verre, og så utbrøt ho: «Han regjærig demmes andakt!»
————ooooooooooOOOooooooooo———-