Tekstene er skrevet ordrett av originalene, slik at det kan forekomme en del grammatiske feil.
(Fortalt i brev til Mangor Olsen i Straumsbukta dato
09.10.85 og i brev til Eimund Bårdsen, av Oddbjørn Bårdsen)
Oppnavn ”Hønse-Magns” – yrke ”musikant”
Født den 16. mai 1895 av foreldrene Morten Mikalsen og
Lorentina Eilertsdtr. Bosatt på Volden i Straumsbukta.
Døde i 1954 på Rikshospitalet – og ble gravlagt på Vår
Frelsers Gravlund i Oslo.
Magnus M. Strømsgård – som han selv alltid kalte seg – var i de siste årene bosatt på Rustadhøgda i Målselv, i en hytte der han bodde med sine instrumenter nærmest som en eremitt.
Han var ansett å være en fremragende musikkutøver. På det meste eide han hele 46 forskjellige instrumenter og behersket alle sammen bedre enn de fleste. Hans yndlingsinstrument var imidlertid gitaren. Den hadde han to utgaver av – en med 12 strenger og dobbel hals, som han selv kalte ”strenghesja”.
Utenom dette kunne han stemme glass og spilte den vakreste musikk på disse. Det var ofte ”vanlige vannglass” med en blanding av vann og eddik i.
Han førte et omflakkende liv på stadige turneer i landsdelen. Mesteparten av livet med Tromsø som utgangspunkt. Da vanket han mest i hjemmet til en yngre musikantvenn, Einar Klingenberg.
Som ung gutt – like etter skolen – gikk han en tid i note-
og musikklære hos domorganist Telnes i Tromsø. Inntil Telnes
etter eget utsagn til hans foreldre ikke hadde mer å lære han. I denne perioden spilte han noen ganger ved gudstjenester i Tromsø Domkirke. Hans ”humor” fornektet seg ikke da han isteden for utgangskoral spilte en feiende foxtrot. Det ble, naturlig nok, hans siste opptreden som domorganist.
Han hadde et brukbart forhold til Frelsesarmeen, som både lånte instrumenter av Magnus og benyttet han som orgelstemmer. En gang de skulle gjøre opp for en stemming forlangte Magnus en flaske konjakk som betaling. (Det fikk han)
Oppnavnet ”HØNSE-MAGNUS” fikk han alt som tenåring fordi han begynte med høns hjemme på farsgården. Han hadde et særegent godt lag med høns og fikk de alltid til å yte maksimalt. Når han hadde vært borte på t urne og kom hjem var hønsene synlig glade og flokket seg om han og på han så han så ut som et
omvandrende fugleslag. Interessen for høns beholdt han hele livet.
Etter hans død oppsto det en misforståelse mellom hans søster Gudrun og Målselv kommune. Denne misforståelsen førte til at alle hans instrumenter og eiendeler ble brent på Rustadhøgda visstnok sammen med hytta han hadde bodd i.
Han ble – med mye rett – kalt familiens ”sorte får” og var i årevis ikke velsett i familien i Straumsbukta. Derfor skydde han faktisk bygda til man under krigen fikk han til å komme
og holde musikkurs for bygdas yngre innbyggere. Da holdt han også flere minneverdige konserter der.
I brev til Magnor Olsen skriver Oddbjørn at han vil begrunne
”minneverdige konserter”
På hans turneer hadde han jo ord på seg for å være
”inkvisitorisk” spilloppmaker. Det endte alltid med tilrop fra salen, som fikk Magnus til å vise sine verste sider fra senen. Dette gikk også ut over hans musikalske prestasjoner og repertoar.
Alt dette falt bort i Straumsbukta: De få sporadiske forsøk på tilrop fra salen ble stoppet av de eldre i bygda – og her var Mangus altså ”bare” musikkutøver og ikke spilloppmaker. Derfor er det sikkert ingen andre i landsdelen som har hørt Magnus spille slik – fått han til å yte sitt absolutt beste på orgel og andre instrumenter.
Første kvelden han var i bygda holdt han en ”huskonsert” på Løvberg. Da brukte han Gudruns gitar, som hadde vært hans eget første instrument, etter at han hadde pusset den opp og skiftet strenger på den:
Han begynte vel å spille ved 5-6 tiden. Hele familien satt som fjetret og kunne knapt røre seg. Dette inkluderer også oss unger. Folk som kom til oss de neste timene (og det var
ikke få) ble også bare sittende og lytte helt betatt. Klokken
ni spratt fat (Oluf) plutselig opp: Han hadde glemt dyrene i fjøset, som skulle melkes og stelles. Og bare det forteller noe om stemningen. I hvert fall de som kjente Olufs forhold til fjøsstell og fjøstider!
Jeg mener: Slik har sikkert svært få andre mennesker opplevd Magnus? Og dette måtte nødvendigvis ha med forholdet mellom musikeren og hans publikum – denne publikumskontakten som man på så slående godt norsk kaller ”feedback”? Og dette gjaldt i nesten like stor grad han konserter på ”huset”.
Hans første gitar (som mor (Gudrun) fikk) kjøpte han som 12- åring for penger han hadde stjålet av sin mor. Den kostet da ti kroner og d et var virkelig mange penger i de årene.
”Alle sier Jeppe drikker” – I dag ville sikkert pedagoger og psykologer hatt en god forklaring på hvorfor Magnus ble som han ble – i denne bygda og i denne søskenflokken? Det er i alle fall ingen tvil om han musikalske begavelse!
Da han kom til bygda under krigen – etter års fravær – kom han til Løvberg hvor han også bodde den tiden han var i bygda. Alt på melkebåten fikk han beskjed av sin bror Henry om ikke å vise seg i hans hjem. Ved anløp Nordgård fikk han noenlunde samme beskjed av Lorents, svigerbroren. Hvordan
Peder forholdt seg til dette, vet jeg ikke, men jeg kjente jo
onkel Peder som en mild og rolig mann, sammenlignet med for eksempel Henry. Jeg vet heller ikke om de to hadde kontakt under oppholdet i bygda.
På skolen hadde han visstnok Thomassen som lærer og noe skolelys var Magnus ikke – det skal være sikkert. Under konfirmasjonsskolen i Tromsø kom han hjem i helgene. En lørdag satt han i lugaren med gitaren og sang og spilte. Bl.a. en vise om ”Ho Stor-Ola-Marja, hun var fager og fin – og uskyldig som nyfallen snø – -” – Thomassen var også med melkebåten og utbrøt da: ”Nei men gid, Magnus, har De alt lært så meget?”.
Jeg tumler ofte med spørsmålet om HVORFOR han ble så
”utstøtt” av sin egen familie? På meg synes det søkt at slike ”sår” aldri kunne heles?
Det kan jo hende det var høyst ”fortjent” for alt jeg vet, men jeg sitter med en følelse av at dette var noe overspilt?
Nå vet jeg at på sykehuset i Tromsø – før han ble sendt til Rikshospitalet – fikk han (endelig) besøk av Henry og at det der ble satt strek over alle tidligere disharmonier mellom de to. Kanskje noe à la slutten på historien om ”Bård Skolemester”? Å vite dette har gledet meg veldig, – på vegne av begge to.
Oddbjørn hadde lite lyst til å skrive dette brevet til Magnor
Olsen, dette pga. hvordan familien ville reagere på innholdet. Det har vist seg etterpå at Oddbjørn fikk gode tilbakemeldinger på brevet.